Trening er ikke alltid nok for å bli kvitt senebetennelse. Kiropraktor Christoffer Børsheim presenterer et sammendrag fra en ny gjennomgangsartikkel fra Nature reviews om senebetennelse. Christoffer BørsheimKIROPRAKTOR VED BEHANDLING FOR ALLE, BERGEN. MEDLEM AV NORSK KIROPRAKTORFORENING. Tirsdag 15. juni 2021 – 08:16 Senebetennelser kommer ofte snikende. Plagene…
Christoffer BørsheimKIROPRAKTOR VED BEHANDLING FOR ALLE, BERGEN. MEDLEM AV NORSK KIROPRAKTORFORENING.
Tirsdag 15. juni 2021 – 08:16
Senebetennelser kommer ofte snikende. Plagene øker etter lengre inaktive perioder. Ved milde tilfeller kan man gjerne «varme opp» og føle seg fin. Ved kraftige tilfeller vil man oppleve kroppsdelen som tilnærmet ubrukelig.
1‒2 prosent av befolkningen vil oppleve senebetennelser, oftest i alderen mellom 18‒65 år. Kvinner er mer utsatt, og forekomsten øker med alderen. Sportsutøvere er spesielt utsatt, de står for rundt 30 prosent av tilfellene.
Følgende øker faren for senebetennelser:
Metabolsk sykdom, fedme, diabetes, høyt kolesterol, auto-immun sykdom i ledd og muskler, redusert leddbevegelighet, muskelsvekkelse og muskelsvinn, endret nevrologisk funksjon, nyresykdom, statiner, langvarig bruk av antibiotikum eller kortikosteroider.
Christoffer Børsheim
Senebetennelser oppstår gjerne grunnet overbelastning, altså mer belastning enn senen er vant til. Typiske eksempler er plutselig brå økning i belastningsgrad og intensitet, start av uvant aktivitet, for lite hviletid, svært repetitive bevegelser, eller dårlig arbeidsergonomi.
Selv om ordet «senebetennelse» er blitt utfordret, kan man i mikroskopet se at senen er klumpete og oppfliset. Små blodårer og nerver har vokst frem, og vi ser flere immunceller og tegn til celledød, området er altså «betent».
Diagnosen settes uten behov for billeddiagnostikk eller laboratorieprøver. Helsepersonell og pasienten leter sammen etter hva som er aktuelle og vedlikeholdene faktorer for tilstanden, da slikt vil variere. Ved klinikken bruker man enkle belastningstester og fysiske undersøkelser for å skille tilstanden fra andre plager. Om man likevel bruker «MR» eller «ultralyd» er det for å estimere tid før bedring. Mange bildedfunn er foreløpig av usikker betydning.
Behandlingsplanen bør være langsiktig, og primært fokusert rundt gradvis tilpasset aktivitet. Det kan ta opp mot seks måneder til ett år før pasienten opplever full bedring. Forløpet vil gå raskere om det er færre strukturelle endringer, og om symptomene er mildere. Mange studier viser 60‒80 prosent symptombedring innen tre måneder, mens strukturelle utbedringer krever minst 24 uker. Tålmodighet er altså viktig for varig suksess.
Vi har ingen «fasit», men aktivitet er et godt fundament. Det poengteres at rundt 30 prosent vil trenge tilleggsterapier for å oppnå full bedring. Trykkbølgebehandling nevnes som et gunstig alternativ med minimal skaderisiko. Lavenergi laser er også av mulig nytte i tidlig fase. Kirurgisk inngrep, kortison-, høyvolums saltvanns-, og blodplateberiket plasma-injeksjon (PRP) har alle potensiale for lokal vevsskade og anbefales ikke.
Bremseøvelser («eksentrisk trening») har lenge vært populært. Men det er ikke best for alle. Det viktigste er en god dialog mellom helsepersonell og pasient, et sterkt terapeutisk samarbeid, og da økt utføringsgrad av avtalt aktivitet. Enkelte studier viser bedring ved tung og treg styrketrim, men mange føler på frykt for skade om trim gir smerter underveis. Smerter ved trening er ofte trygt. Det foreslås å dele smerte i nivåer fra 0 til 10, hvor man kaller 0-2 «trygt», 2-5 «akseptabelt», og 5-10 «høyrisiko».
Personlig råder jeg mine pasienter til å holde trimsmerter under «grimasenivå», holde seg unna kraftige økende smerter under økten, og forsøke å ikke tilpasse trimteknikken i stor grad til smertene.
Angående forebygging har vi lite kunnskap å støtte oss på. Det kommenteres ellers på foreløpige store kunnskapshull innad fagfeltet.
Du kan lese mer om senebetennelser på Bevegelsesløftet – Formidling av muskelskjeletthelse (bevegelsesloftet.no)
